​

I begynnelsen av oktober holdt Sammenslutningen av evangeliske kristne i Abkhasia sin årlige leir for funksjonshemmede barn i Ochamchira-distriktet. Denne leiren var dem femte I vår regi. Det ble en stor og etterlengtet begivenhet for barna fra Apsny og foreldrene deres. Mange hadde ventet lenge på ferie og viste at de ville møte gamle venner på nytt. Men viktigst, de visste at her ville de bli elsket og forstått!

 

Leiren var etterlengtet for foreldrene, særlig for hver mor til et funksjonshemmet barn. Det er viktig å vite at barnet deres fremdeles er viktig for noen og at ikke alle er likegyldige.

 

Ekaterina, en av mødrene, sa dette da hun tok farvel etter leiren:

 

«Dette er et hjem for oss. Jeg kan ikke si bare ‘vårt andre hjem’ – det har faktisk blitt et virkelig hjem for oss.»

 

I år ble deltagerne på leiren tatt imot på leirstedet "Eukalyptus-lunden", som er kjent for et unikt mikroklima og helbredende luft.

 

Mødre og barn får gjennom hele leiren

tilbud om terapeutisk massasje som

obligatorisk delen av programmet.

Videre tilbyr spisesalen deilige retter

og daglige søtsaker. Og selvfølgelig

rekreasjon og fysiske aktiviteter som

en del av nehandlingstilbudet til våre

nysgjerrige og sjarmerende små

venner.

 

Denne ferieleiren hadde ikke funnet

sted om det ikke hadde vært for den

personlige tilstedeværelsen til

generaldirektøren ved

‘Eukalyptus-lunden» og Helten fra det abkasiske folkets Patriotiske Krig, Zaur Zantandi Zarandiya, samt hans godt koordinerte team. For tredje gang var opptil femti funksjonshemmede barn, mødre og kristne frivillige velkomne som gjester på dette pensjonatet, som byr på en unik og imøtekommende atmosfære i regi av stedets helsepersonell. Duften av eukalyptus blandet med den salte luften fra Svartehavet gav en ubeskrivelig opplevelse.

 

I løpet av leiren og under kommando at to kapteiner fikk barna en fantastisk båttur til øynene utenfor i sporene etter den frøste kristne misjon i landet. Med spennende fortellinger lærte barna nytt om kristne sannheter, om hvordan vi samarbeider, og deltok med glede, lek og smittsom latter. Hei, som det gikk!

 

Dagen begynte med gymnastikk sammen med klovnen Stepopa, som på kvelden kom tilbake og fortalte barna historier fra Bibelen med sine klovnetriks.

 

Som alltid når barna lekte med sine venner og de frivillige, var mødrene med på kreative aktiviteter, og om kveldene fikk de underholdning med eget program for voksne. Det var ikke på noen måter mindre interessant enn det barna fikk oppleve.

 

I tråd med tradisjonen for leirene stod den høyt elskede lederen Pavel Gaidarzhi for kveldsprogrammet. I år dukket han opp som kaptein på et piratskip. Enkle historier med helter som ble led skipbrudd med syndige liv, men så fant en vei ut av problemene, rørte selv de voksne til tårer.

 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

I siste del av oktober gjennomførte vi andre del av leirtlbudet, denne gangen for voksne funksjonshemmede mellom 17 og 35 år. Følelsen av fellesskap mellom disse unge funksjonshemmede i Abkhasia er vanskelig å formidle i ord.

 

Felix fra Gudauta utbrøt med stor glede:

«For oss er dette ferie. For første gang i livet har vi møtt andre i samme situasjon, med funksjonshemninger, og vi har fått venner. Det er så bra!»

 

Glede kan vi forstå. Unge mennesker som i årevis ikke kunne forlate sine egne hjem, kunne glede seg over samværet, all oppmerksomheten fra frivillige kristne hjelpere, samt oppmuntring og hjelp fra staben på leirstedet.

 

Og det kostet de sjarmerende barna bare et smil til generaldirektøren for Eucalyptus-lunden, Zaur Chantovich, som ofte befinner seg midt blant barna!

 

Det var utrolig å se hvordan ungdommens ansikter forandret seg fra dag til dag. De fikk oppleve å være fullverdige medlemmer i samfunnet, bli forstått, respektert og elsket. Etter mer enn tre dager på pensjonatet er ansiktene forandret til det ugjenkjennelige.

 

Innfødte Irini på 35 år fortalte oss opprømt dette på telefonen:

 

«Dere gjorde noe uforståelig for jenta vår." De siste 20 årene har hun lidd av depresjon, nektet å kommunisere med familien sin, nektet å spise, og nå... nå ler hun og nyter livet! Takk, Gud.»

 

I slike lykkelige øyeblikk er det virkelig verdt å leve og prise underverkene til Vår Store Gud.